9. Da politiet kom

Refleksjon

Jeg har ofte lurt på hvorfor alkohol tok så stor plass i barndommen min.

Hvorfor de menneskene som egentlig skulle være de trygge voksne, drakk.

Som barn lette jeg etter en forklaring.

Jeg har ofte kjent på skyld. Tenkt at det kanskje var på grunn av meg.

Som barn visste jeg at jeg kunne være krevende, irriterende og vanskelig. Var alkoholen et fristed for de voksne? Et sted hvor de kunne slippe unna maset mitt? Slippe å ta ansvar for meg?

For jeg erfarte jo at de hadde mer enn nok med seg selv.

I dag vet jeg at det aldri var mitt ansvar. Et barn skal aldri bære ansvaret for de voksnes valg.

Samtidig tenker jeg at barndommen min også har formet noe i meg.

Jeg har alltid vært viljesterk. Når jeg først har satt meg et mål, skal jeg fullføre.

Med blod, svette og tårer om det må til.

Den som gir seg er en dritt - pleier jeg å spøke.

Kanskje lærte jeg tidlig å holde ut.

Vi bodde inni mellom fem mennesker i en treroms leilighet. Mamma, pappa, søsteren min og meg.

Mormor var mye hos oss etter at bestefar døde. Hun ville ikke være så mye alene.

Jeg og søsteren min delte rom. Jeg sov på en madrass på gulvet.

"Der det er hjerterom, er det husrom", pleide mamma og si.

Og kanskje var det det.

Men noen ganger trengte jeg litt mer plass.

Da tok jeg med meg madrassen og sengetøyet mitt ut på verandaen.

Der kunne jeg ligge under åpen himmel og se på stjernene helt for meg selv.

Jeg kunne ligge der helt ut i slutten av Oktober.

Så lenge det ikke var nedbør.

Noen ganger ble det rett og slett for kaldt, og da måtte jeg flytte madrassen inn igjen.

Når jeg tenker tilbake på det i dag, syns jeg det er litt spesielt å tenke på.

Et barn som velger å sove ute i kulden fordi det kanskje føltes bedre å ligge under stjernene enn inne.

Jeg husker også en helt vanlig morgen.

Søsteren min var ikke hjemme, og jeg fikk sove i min egen seng. Mormor lå i sengen til søsteren min.

Vi våknet omtrent samtidig og satt på hver vår sengekant og snakket.

Mormor var ikke en veldig åpen person. Hun var ikke en som snakket så mye om følelser.

Men jeg husker hva jeg sa til henne.

"Mormor, du er så heldig. Du er ferdig med menn, du er ferdig med å være gift, og du er ferdig med å få barn."

Mormor så på meg.

Hun sa ingenting.

Jeg husker ikke om jeg forsto hvor spesielt det jeg hadde sagt egentlig var.

Men i dag tenker jeg mye på den setningen.

For hva sier egentlig et barn når hun sier noe sånt?

Jeg husker spesielt en kveld da jeg var ute sammen med en venninne.

Plutselig ble jeg ringt etter.

Jeg måtte komme hjem med en gang. Jeg husker

at jeg ble irritert. Jeg ville ikke hjem.

Da jeg rundet hjørnet ved blokken der vi bodde, så jeg en

politibil stå parkert utenfor inngangen.

Da skjønte jeg at noe hadde skjedd. Da jeg kom inn, ble jeg møtt

av en politimann. Han var rolig, trygg og vennlig. Han fortalte at

naboene hadde varslet om husbråk. Mamma og pappa hadde

kranglet igjen.

Denne gangen var også alkohol en del av bildet. Jeg husker at jeg spurte politimannen

om jeg måtte bli hjemme. Det eneste jeg ønsket, var å komme meg bort.

Jeg orket ikke å være en del av alt som skjedde. Men mamma lot meg ikke gå.

Senere den kvelden kom barnevernet. Vi snakket om det som hadde skjedd.

Om kranglingen. Om at dette ikke var første gangen. Jeg fikk høre at det ikke skulle skje igjen.

Selvfølgelig trodde jeg på det.

Jeg var et barn.

Jeg håpet av hele mitt hjerte at de voksne snakket sant.

Noe senere ble jeg innkalt til en samtale alene hos barnevernet. Før jeg dro,

hadde jeg fått en klar beskjed hjemmefra.

Hvis jeg fortalte hvordan vi egentlig hadde det, ville jeg bli tatt fra familien og sendt i fosterhjem.

Jeg var livredd.

Så jeg løy.

Jeg sa at alt var fint hjemme.

Jeg løy fordi jeg elsket familien min.

Jeg løy fordi jeg håpet at alt skulle bli bra av seg selv.

Men jeg løy også for meg selv.

For sannheten var at ingenting ble bedre.

I mange år tenkte jeg at løgnen min handlet

om feighet. I dag ser jeg noe helt annet. Jeg

var et barn som gjorde alt jeg kunne for å holde familien samlet.

Barn beskytter ofte de voksne - selv når det egentlig skulle vært omvendt.

Hvis dette traff deg, må du gjerne dele innlegget med noen som kan ha glede av det. Det betyr mye for en liten blogg som Min vei til ro.