7. Relasjoner og uklare grenser

For meg var dette en periode som både var spennende, morsom og frustrerende.

Etter at jeg trakk meg unna vennskapet som hadde skapt så mye usikkerhet, ble jeg kjæreste med en barndomsvenn. På mange måter representerte han noe helt annet enn miljøet jeg hadde beveget meg i. Han var trygg, kjent og en person jeg hadde hatt i livet mitt lenge.

Samtidig opplevde jeg at livet hans var styrt av regler jeg ikke var vant til. Familien hans hadde faste innetider, forventninger om familie tid og tydelige grenser for hva han fikk lov til og ikke. Han fikk blant annet ikke lov til å overnatte hos meg.

På den tiden opplevde jeg dette som strengt og kontrollerende. Jeg hadde vanskelig for å forstå hvorfor reglene var så viktige, og jeg kjente på en frustrasjon over begrensningene de skapte.

Det førte til at jeg ofte dro på fester eller hang med felles venner på kveldstid uten ham. Etter hvert ble jeg bedre kjent med en av hans nærmeste venner.

Det begynte uskyldig. Vi snakket sammen, tilbrakte tid i de samme miljøene og fant tonen. Etter hvert utviklet det seg til flørting, og gradvis ble vi nærmere hverandre.

Jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Jeg var jo allerede i et forhold med en person jeg brydde meg om. Samtidig kjente jeg at følelsene for kompisen hans vokste.

Det var ikke noe jeg hadde planlagt. Det var heller ikke et valg jeg tok bevisst.

Likevel skapte det problemer.

Venninnen min var tydelig på hva hun mente. Hun syntes jeg behandlet kjæresten min dårlig og mente at jeg måtte ta et valg. Jeg opplevde at hun støttet ham mer enn meg, og jeg følte meg i liten grad forstått.

For meg var situasjonen langt mer komplisert enn den så ut fra utsiden. Jeg var glad i kjæresten min, men jeg hadde også fått sterke følelser for bestevennen hans. Jeg ønsket ikke å såre noen av dem, men jeg visste heller ikke hvordan jeg skulle kontrollere det jeg følte.

Det var første gang jeg virkelig erfarte hvor vanskelig relasjoner kan bli når følelser, vennskap og lojalitet flettes sammen. Det som hadde virket enkelt i teorien, ble langt mer komplisert når mennesker jeg brydde meg om sto midt i det.

Til slutt forsto jeg at jeg ikke kunne fortsette som før. Jeg valgte å være ærlig og gjorde det slutt med kjæresten min ansikt til ansikt. Det var ikke en enkel samtale, men jeg ønsket å behandle ham med respekt.

Samtidig var jeg ikke klar for å fortelle hele sannheten. Jeg nektet for at jeg hadde fått følelser for bestevennen hans, og vi valgte å holde avstand til det en periode. Jeg tror begge ønsket å gi situasjonen tid og unngå å gjøre noe vanskelig enda vanskeligere.

Det som overrasker meg når jeg ser tilbake, er at det aldri oppsto noen stor konflikt mellom dem. Jeg hadde fryktet at vennskapet deres skulle bli ødelagt, men det skjedde ikke. Han godtok situasjonen bedre enn jeg hadde forventet, og vi klarte å bevare en vennskapelig kontakt.

Likevel var det ikke lett. Jeg bar på mye skyldfølelse og usikkerhet. Situasjonen ble heller ikke enklere av at venninnen min av og til fortalte meg at han fortsatt hadde følelser for meg. Jeg visste aldri helt hvorfor hun fortalte meg det. Kanskje forsøkte hun å være ærlig. Kanskje ønsket hun at jeg skulle forstå hvordan han hadde det. Eller kanskje bidro det bare til at jeg fikk enda dårligere samvittighet.

Det eneste jeg vet, er at kommentarene hennes gjorde det vanskeligere å legge situasjonen bak meg. Jeg hadde allerede tatt et valg, men ble stadig minnet på konsekvensene av det.