4. Da kroppen min sa ifra for første gang

Jeg glemmer det aldri.

Jeg husker det som om det var i går.

Jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen. Sommerferien var over, alt var nytt, og jeg hadde nettopp fått mensen for første gang. Det var mange forandringer på én gang, men jeg forsto ikke den gangen hvor mye det faktisk påvirket meg.

En ettermiddag satt jeg i bilen sammen med mamma. Hun hadde parkert utenfor en boligblokk i Oslo. Jeg satt og så inn gjennom vinduet i en leilighet i første etasje. Der gikk to voksne rundt med en liten baby på armen.

Så skjedde det noe.

Plutselig kjente jeg en uro jeg aldri hadde kjent før. Hjertet begynte å slå fort. Det føltes som om jeg ikke fikk puste. Som om jeg skulle kveles.

Jeg skjønte ingenting.

Jeg hadde lyst til å skrike, men holdt alt inni meg til vi kom hjem.

Da brast det.

Jeg hulket og gråt. Mamma kom inn på rommet mitt og prøvde å trøste meg. Hun spurte hva som var galt, og det eneste jeg klarte å si, var at jeg ikke trivdes på den nye skolen. At alt føltes nytt, skummelt og utrygt. Jeg ville slutte.

Mamma svarte at jeg akkurat hadde begynt, og at jeg måtte gi det litt tid.

Og hun hadde rett.

Etter hvert fant jeg plassen min. Jeg fikk nye venner, selv om mange av de gamle vennene mine hadde havnet i parallellklassen. Det tok bare litt tid å bli trygg.

Jeg begynte også å spille håndball.

Det var noe helt annet enn fotball, som jeg aldri følte at jeg passet inn i. Likevel slet jeg med den samme følelsen: at de andre var bedre enn meg. At jeg ikke var god nok.

En kveld ringte håndballtreneren min.

Hun sa at jeg ikke måtte slutte, fordi hvis jeg gjorde det, ville laget bli oppløst.

Kanskje mente hun det som en motivasjon.

Men for meg ble det et enormt press.

Plutselig handlet det ikke lenger om at håndball skulle være gøy. Det føltes som om hele lagets fremtid lå på mine skuldre.

Jeg fikk panikk.

Og jeg sluttet.

Når jeg ser tilbake i dag, lurer jeg på om det var her mønsteret begynte.

Følelsen av å måtte prestere.

Å måtte stille opp.

Å måtte bære ansvar.

Å måtte være sterk.

Den følelsen har fulgt meg inn i voksenlivet også.

At jeg må jobbe for å ha råd til å leve.

At jeg må prestere.

At jeg må holde ut.

Noen ganger har det føltes som om jeg har vært fanget i et liv jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av.

Men én ting har endret seg.

I dag øver jeg på å si til meg selv:

Jeg må ingenting.

Jeg får gjort det jeg klarer.

Det holder.

Jeg trenger ikke lenger la andres forventninger styre livet mitt. Jeg ønsker å omgi meg med mennesker som gir meg energi, som motiverer meg og får meg til å vokse – ikke mennesker som tapper meg for krefter eller får meg til å tvile på min egen verdi.

Kanskje er det den viktigste lærdommen angsten har gitt meg.

At livet ikke handler om å bære alt.

Det handler også om å få lov til å bare være.