🌱2. Oppvekst og behovet for trygghet

Da jeg var 14 år, var relasjoner noe av det viktigste i livet mitt. Det å ha noen å være sammen med, noen å høre til hos, betydde mer for meg enn mye annet. Vennene mine ble på mange måter familien min.

Ensomhet er noe jeg alltid har fryktet. Tanken på å stå alene, oppleve ting alene eller ikke ha noen å dele livet med, føltes skremmende. Derfor betydde fellesskap mye for meg. Å føle at jeg hørte til et sted ga en trygghet jeg lengtet etter.

Når jeg ser tilbake, forstår jeg bedre hvorfor dette behovet var så sterkt. Jeg vokste opp i et hjem som ofte opplevdes uforutsigbart. Det var perioder preget av alkohol, konflikter og vold, og det gjorde at trygghet ikke var noe jeg tok for gitt.

Samtidig var ikke oppveksten bare vanskelig. Jeg fikk også mye kjærlighet, nærhet og omsorg. Nettopp derfor har det tatt tid å forstå hvordan disse erfaringene har påvirket meg. Noe av det jeg har strevd med i voksen alder, er å stole fullt på kjærlighetserklæringer og bekreftelser fra andre. Jeg tror noe av årsaken er at jeg ofte hørte slike ord i situasjoner der mennesker rundt meg var beruset, og hvor handlingene deres ikke alltid samsvarte med det som ble sagt.

Trygghet var derfor ikke bare noe jeg hadde. Det var noe jeg søkte etter. Jeg lette etter den i mennesker, vennskap og fellesskap. Det å høre til føltes viktig, kanskje fordi det ga meg noe av den stabiliteten jeg savnet andre steder.

Når jeg ser tilbake i dag, handler mye av historien som følger om nettopp dette behovet for tilhørighet. Når behovet for å høre til er sterkt, kan det være vanskelig å se forskjellen på det som føles trygt, og det som faktisk er det.