11. Å miste mamma

Samtidig som mye hadde vært urolig i årene før, begynte også noe å bli mer stabilt. Jeg fortsatte å være sammen med kjæresten min og fikk etter hvert et nært forhold til familien hans. De tok meg imot med varme, og for første gang opplevde jeg en annen type familieliv enn det jeg var vant til.

Når jeg ser tilbake i dag, føles det som om jeg fikk en ny familie.

Samtidig var livet i ferd med å forandre seg på en måte jeg aldri kunne ha forberedt meg på.

Selv om oppveksten min hadde vært preget av både uro og alkohol, hadde jeg alltid et nært forhold til mamma.

Hun viste at hun var glad i meg. Hun ga meg omsorg når jeg trengte det, og hun var ofte den jeg gikk til når livet føltes vanskelig.

Hun var også vanskelig å lure.

Jeg kunne forsøke å skjule ting eller pynte på sannheten, men hun gjennomskuet meg som regel. Den gangen kunne det irritere meg. I dag ser jeg at det også var en form for trygghet. Hun så ofte mer enn jeg ønsket at hun skulle se.

Mamma kunne bli sint. Hun kunne bli frustrert. Hun kunne bli redd på mine vegne. Men jeg var aldri i tvil om at hun brydde seg om meg.

De siste årene før hun døde, merket jeg likevel en forandring.

Når hun drakk, kunne det virke som om noe tok over. Hun begynte å få perioder hvor hun gråt mye, mistet kontrollen over følelsene sine og kunne slå eller sparke rundt seg. Den gangen tolket jeg det som angst eller psykiske belastninger, men jeg visste egentlig ikke hva som foregikk.

Så kom telefonen.

En ettermiddag i august ringte pappa og fortalte at mamma hadde fått en hjerneblødning og var innlagt på sykehus.

Det kom som et sjokk.

Samtidig klarte jeg ikke å forestille meg at det kunne være livstruende. For meg var mamma en selvfølge. Jeg tenkte at hun kom til å bli frisk igjen.

Dagen etter operasjonen dro vi for å besøke henne.

Jeg husker at hun lå med bandasje rundt hodet. Legene hadde operert inn et dren i hjernen for å avlaste trykket.

Likevel virket hun overraskende bra.

Ukene som fulgte ble hun stadig bedre. Hun virket klar og til stede. Sykehuspersonalet sa også at hun gjorde store fremskritt.

Det ble planlagt rehabilitering, og alt tydet på at hun skulle få muligheten til å bygge seg opp igjen.

Vi begynte å håpe.

Så kom telefonen på nytt.

Kvelden før hun skulle videre til rehabilitering ringte pappa og fortalte at hun igjen lå på operasjonsbordet med en ny hjerneblødning.

Vi dro til sykehuset og ble sittende på venterommet.

Jeg husker ventingen.

Usikkerheten.

Følelsen av at tiden sto stille.

Etter det som føltes som en evighet kom kirurgen ut.

Han fortalte at de hadde gjort alt de kunne, men at det ikke var mer de kunne gjøre.

Mamma ble lagt i kunstig koma.

Vi fikk komme inn for å ta farvel.

Jeg husker at vi samlet sammen tingene hennes etterpå.

Og så gikk vi.

Det er et minne som fortsatt føles uvirkelig.

Mamma ble bare 45 år gammel.

Selv i dag kan jeg ta meg selv i å tenke at dette ikke kan være sant. At hun egentlig burde vært her fortsatt.

Det var første gang jeg virkelig forsto hvor fort et liv kan forandre seg.

På bare noen få uker gikk vi fra håp om rehabilitering til å ta farvel.

Og ingenting ble det samme etterpå.