10. Når vennene kom hjem til meg

Ett glass som ble til veldig mange flere.

Mens mye skjedde i vennskapene og relasjonene mine, foregikk det også mye hjemme.

Da jeg var tenåring, var det vanlig at venner kom hjem til oss. Hvis vi skulle feste, ble huset vårt ofte samlingsstedet. Foreldrene mine hadde ikke noe imot det. Tvert imot sa de at de syntes det var hyggelig å vite hvem jeg var sammen med, og at de på den måten kunne følge med på hvor mye jeg drakk.

Vennene mine stilte sjelden spørsmål ved det. Jeg tror mange syntes det var fint å ha et sted å være. Vi var mindreårige, og hos oss var døren ofte åpen.

For meg føltes det annerledes.

Jeg levde med en konstant usikkerhet rundt hvordan kvelden kom til å utvikle seg. Alkohol var en naturlig del av livet hjemme, og jeg visste aldri helt hvilken stemning som ventet meg.

Noen ganger var alt rolig og hyggelig. Andre ganger kunne ting endre seg raskt.

Når jeg var ute med venner og hadde det hyggelig, kunne jeg komme hjem og oppdage at festen fortsatt pågikk. Foreldrene mine satt oppe sammen med sine egne venner, og alkoholen var fortsatt en del av kvelden.

Det var da uforutsigbarheten begynte.

Jeg kunne komme hjem til høylytte diskusjoner, krangling eller situasjoner som gjorde meg urolig. Noen ganger forsøkte jeg å mekle og roe ned stemningen. I dag ser jeg at det egentlig ikke var mitt ansvar, men den gangen føltes det naturlig å prøve å få kontroll på det som skjedde rundt meg.

Det var disse sidene av hjemmet mitt jeg var mest redd for at vennene mine skulle få oppleve.

Jeg var redd for at stemningen skulle snu mens de var på besøk. Redd for kommentarer som ikke burde bli sagt. Redd for at de skulle se sider av familien min som jeg selv syntes var vanskelige å håndtere.

Når alkohol kom inn i bildet, forsvant ofte hemningene.

Jeg husker situasjoner der foreldrene mine kommenterte kjærestene mine på måter som gjorde både meg og andre ukomfortable. Ting som kanskje var ment som uskyldige bemerkninger, men som ble sagt uten tanke på hvordan de traff dem som satt rundt bordet.

Jeg husker også en kveld hvor pappa begynte å flørte med en av venninnene mine etter at mamma hadde gått og lagt seg. Kjæresten hennes var også til stede.

Situasjonen gjorde meg svært ukomfortabel.

Det som sitter sterkest igjen i minnet, er at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke å stoppe det, og jeg klarte heller ikke å forsvare venninnen min. Jeg ble sittende fast mellom lojaliteten til familien min og følelsen av at noe ikke var greit.

Jeg tror mye av skammen jeg kjente på den tiden handlet om nettopp dette. Ikke bare det som skjedde, men følelsen av ikke å ha kontroll over det.

Det var også en annen hendelse fra ungdomsskolen jeg husker godt.

Jeg var på skoleball. Da kvelden var over, kom pappa for å hente meg. Han var full.

På skolen sto rektoren i døren som dørvakt. Da pappa fikk øye på ham, sa han, mens jeg sto ved siden av og vi skulle til å gå:

«Jøss, er selveste sheriffen her også, da.»

Jeg husker hvor flau jeg ble. Hadde det vært et hull i gulvet, tror jeg faktisk at jeg hadde hoppet oppi det for å gjemme meg.

Men det stoppet ikke der.

Dagen etter ble jeg kalt inn til sosiallæreren på skolen.

Nye spørsmål ventet.

Drikker foreldrene dine mye?

Er det mye alkohol hjemme?

Er det tøft hjemme?

Hvordan har du det egentlig hjemme?

Jeg løy på alle spørsmålene.

Jeg husker at jeg ble satt ut. For første gang slo det meg at det kanskje hadde blitt så åpenlyst at også andre hadde begynt å legge merke til det. At ledelsen på skolen hadde begynt å stille spørsmål ved hvordan jeg egentlig hadde det hjemme.

Da jeg kom hjem og fortalte foreldrene mine om samtalen, sa de:

«Jeg håper du løy.»

Ja. Selvfølgelig hadde jeg løyet.

Jeg var redd.

Jeg ville jo ikke i fosterhjem.

Igjen sa de at de skulle skjerpe seg.

Og igjen håpet jeg at det skulle bli annerledes.

Når jeg ser tilbake, forstår jeg hvor mye energi jeg brukte på å håndtere stemninger, konflikter og situasjoner som egentlig lå utenfor mitt ansvar.

Jeg lærte tidlig å kjenne på rommet før jeg rakk å kjenne etter hvordan jeg selv hadde det. Jeg lærte å følge med på stemninger, forsøke å roe ned og skjule det som var vanskelig.

Kanskje var det også derfor trygghet og tilhørighet ble så viktig for meg senere.

Jeg lengtet etter ro, samtidig som jeg hadde blitt vant til å leve med uro. ❤️

Vil du reflektere litt selv? 🤎

Til dette innlegget har jeg laget et lite refleksjonsark som heter «når uro blir kjent» med tre spørsmål om uro, trygghet og ro. Jeg har også delt mine egne refleksjoner, slik at du kan se hvordan jeg selv bruker spørsmålene til å stoppe opp og kjenne etter.

Refleksjonsarket er gratis for deg som er medlem og som har lyst til å bli medlem av Min vei til ro.

Slik kan du bruke refleksjonsarket

Refleksjonsarket kan fylles ut direkte på PC og lagres når du er ferdig.

På mobil fungerer ikke utfyllingsfeltene, men du kan enkelt

skrive ut arket og fylle det ut for hånd.

Du kan også lagre refleksjonsarket digitalt på PC-en din, slik at du har det

tilgjengelig og kan gå tilbake til refleksjonene dine senere.

Og hvis du har lyst til å dele noen av tankene eller refleksjonene dine med meg,

er du hjertelig velkommen til å sende meg en e-post. Det kan være fint å vite at

ordene dine blir lest. ❤️

Velg den måten som passer best for deg -

digitalt på PC eller på papir.